En pappa med stor skaperglede

I går gikk min kjære pappa bort etter en tids sykeleie. Et forbilde og en hedersmann som brått ble rammet av kreft som ikke kunne helbredes. Han var en kreativ mann av dimensjoner, som helt til det siste fant opp praktiske løsninger.    

Pappas håndverk. Her står vi oppe på glassbroen han har bygget og fotograferer ned på trappen som også er hans verk. Bildet er tatt med Iphone.

Sammen med mine to søsken har jeg vært hans nærmeste pårørende etter at mamma døde av kreft i 1998. Siden i sommer har vi søsknene stadig måtte slippe alt vi har i hendene for i hast reise til sykehuset fordi tilstanden hans har vært kritisk. Men igjen og igjen har den sterke kroppen hans stabilisert seg og vi har fått mer tid med vår gode pappa.

For meg er det naturlig å dele litt om en vanskelig tid da mange av våre kunder har blitt berørte. I den forstand at jeg har måtte ombooke timer og si nei til nye jobber. Det har vært en sterk påkjenning å drive en liten familiebedrift samtidig som man skal yte mye omsorg.

Selv om det har vært tøft både mentalt og fysisk, så var det likevel godt å kunne sitte sammen med pappa da han trakk sin siste pust natt til i går. Vi skjønte hans liv hadde kommet til sine ende. Jeg og min søster holdt ham i hver vår hånd i det han forlot oss.

Han var ikke en mann med mange ord, men han smilte til det siste og var alltid imøtekommende uansett omstendigheter. Pappa var en sånn type som ikke hadde i tankene å skulle tekkes andre, men ble likevel godt likt av alle som ble kjent med han.

Selv om han var ordknapp, var den praktiske sansen desto større. Noe han fikk brukt for i driften av plateverkstedet han drev hele sitt voksne liv. Han har arbeidet om bord i kongeskipet, Christian Radich og mange av verdens flotteste cruise skip med sitt verktøy. Han hadde alltid en ide om en bedre måte å konstruere ting på.

Trappen blir ofte brukt under fotografering som her med artisten Alexandra Joner. Trappen har LED-belysning. (Behind the scene)

Da han var innlagt på Akershus Sykehus kunne han se rundt seg på ting han selv hadde konstruert og skapt. Helt til det siste fikk han ideer til ting, som da han lå på sykehjemmet og fikk laget praktiske hjelpemidler til rullestolen han selv brukte der.

Pappa hadde stor lidenskap for båter og fly. Han tok flysertifikat før han fikk bilsertifikat. Med sin praktiske sans laget han derfor ofte deler til disse miljøene. Blant pappas kunder var mange av Norges mest fremtredende personer.

Pappa gjorde aldri noe nummer ut av det, jobben ble utført i det stille uten noen form for markedsføring av seg selv. Han var en ettertraktet platearbeidet som alltid var i arbeidsklær, selv når han var på sin egen båt var det alltid ombyggingsprosjekter.

Da jeg var liten bestemte jeg meg for å aldri begynne for meg selv fordi jeg så hvor mye arbeid det lå bak å drive egen arbeidsplass – men jeg startet likevel opp mitt eget fotostudio da jeg ble voksen.

Når vi var på turer som barn husker jeg hvordan han alltid studerte nye stålkonstruksjoner han kom over. Det kunne være en trapp, et kjøkken eller et rekkverk, ting som var konstruert og sveiset måtte han studere nøye og kjente på, se etter om det var ordentlig håndverk. Som barn fikk vi laget alt i stål eller aluminium, sånn som rattkjelke og optimistjolle.

Trappen som vi har i vårt eget fotostudio lagde han ut av bare stålplater og stålrør. Sakte men sikkert ble det ut av hans hånd til et smykke av en trapp.

Pappa hadde et stort verksted med masse maskiner og utstyr. Selv om han arbeidet mye med lange arbeidsdager, var det gleden i å skape noe med hendene som alltid drev han. Det kjenner jeg meg godt igjen i, det å kunne lage noe fysisk som folk kan ha glede av. Det holdt ikke med tegning på et papir eller som en digital bildefil. Nei, det må materialiserer seg, bli til noe fysisk.

Da vi fikk et eget verksted til vårt fotostudio for snart to år siden, var pappa også der et forbilde.  

Her er trappen som er i glass og stål anvendt som bakgrunn i et kunstprosjekt.

I verkstedet fikk jeg konstruert et stort arbeidsbord med praktiske innretninger slik som pappa også hadde, samt smarte løsninger til verktøy og oppbevaringer.  Før vi fikk eget verksted stod vi mange år i et trangt bakrom og kappet og limet fotografier. Drømmen var den gang å ha gode arbeidsforhold til det man ville skape.

Det å skape noe med hendene er ofte forbundet mye slit, men det å skape noe ga pappa mye glede, det var denne gleden som overskygget alt slitet. Han sa aldri mye, men jeg kunne se det i hans øyne og smil at han gledet seg over det han skapte.

Det er dette man kaller ekte skaperglede. Selv om pappa nå er borte vil hans skaperglede leve videre i høyeste grad i mitt eget liv med han som forbilde.

Her er pappa i arbeid med å bygge trappen i vårt fotostudio. Det ble en del oppmålinger og millimeterpresisjoner.

Sigmund Johansen sitt verksted i Ytre Enebakk.

Noe av pappas verksted i Ytre Enebakk med maskiner og verktøy.

4.gerasjoner. Her er pappa i Loan (oldebarnet) sin bursdag. Her med Jeanett Johansen Haslien. Jeg selv bak kamera. Alle var lykkelige.

Her er pappa innlagt på Akershus universitetssykehus i Lørenskog i august. Jeanett Johansen Haslien, Sigmund Magnar Johansen og Marion Haslien. Pappa behold smilet til han døde lørdag 5. november.

Jeg legger også ved en av de vakreste sangene jeg kan tenke meg: