Arthur Johansen var den siste som bodde på Haslien gård. Minnene om ham lever fortsatt i lokalmiljøet og forteller om et liv preget av nøysomhet, orden og omsorg

Denne skildringen bygger på egne minner fra oppveksten og det jeg selv opplevde hos Arthur Johansen.

Arthur Johansen (26.01.1918–21.03.1993) var den siste som bodde på Haslien gård. Etter hans død har gården stått tom. Årene har satt sine spor; forfallet er tydelig, og stillheten ligger tung over tunet. Som dikteren Ole H. Bremnes skriver: «Det sku bo folk i husan. Folk treng hus og hus treng folk.» Det merkes når liv forsvinner fra et sted.

For oss som vokste opp i bygda, er det likevel ikke først og fremst tomheten som står igjen i minnet, men mennesket som bodde der. Haslien har en lang historie, og stedet betyr i dag mye for oss som bor her. Men i vår barndom var det ikke gårdens historiske betydning som fylte vår verden. Det var Arthur.

Når jeg tenker tilbake på 1970-tallet, kommer minnene som stille bilder. Om vinteren gikk vi barn de to hundre meterne opp til huset som lå for seg selv i skogbrynet. Vi kunne gå dit i bare strømpebuksa gjennom en luft så stille at vi mente vi kunne høre snøen falle. Verden der oppe hadde sin egen ro.

Det var alltid godt å få øye på lyset i vinduet. Å komme inn i gangen og kjenne varmen fra den store vedovnen på kjøkkenet var som å tre inn i et eget lite univers. Der sto de faste, rutete tøflene i rødt, grønt og gult og ventet på oss. At våre tøfler alltid hadde sin plass der, var et ordløst løfte: Her var vi velkomne.

Hjemmet bar preg av orden, nøysomhet og en dyp, lavmælt sindighet. Alt hadde sin plass, og alt ble tatt vare på. For oss barna i nabolaget var dette et av de tryggeste stedene å være. Selv om han levde enkelt og kunne virke streng, hadde Arthur en sjelden evne til å ta oss på alvor. Hos ham ble vi sett.

For oss barna fremsto han som hel ved – prinsippfast, rettferdig og trygg. Kanskje var det nettopp derfor han nøt en så dyp respekt i bygda.

Han var en mann som tenkte før han talte. Han trakk pusten dypt gjennom nesen, humret lavt og svarte med en ro som gjorde inntrykk. Ordene hans kom aldri raskt, men de traff alltid. Han levde stille, men etterlot seg gode minner hos alle som kjente ham. Den dag i dag møter jeg mennesker som husker den rolige, vennlige mannen som bodde der oppe i skogkanten.

Kjøkkenbordet og bordbønnen

Kjøkkenet var husets hjerte. Her hersket en egen ro, bare brutt av den jevne tikkingen fra veggklokken i stuen ved siden av.
Huset rommet to stuer med hver sin ovn. I den lille sto et rundt bord og et orgel. I den store sto en oljekamin, et tungt spisebord, to lenestoler og et fjernsyn som sjelden var i bruk. En sort telefon sto på en liten hylle bak døren. Gulvet knirket og gynget når vi gikk mellom rommene, som om huset selv levde.

Det fantes ikke varmtvann, bare kaldt vann i en utslagsvask. Langs kjøkkenveggen sto skap og benker, og den store vedovnen tok mye plass – en ovn man kunne bake brød i, selv om jeg aldri kan huske at det ble gjort. Om vinteren sto den alltid og holdt kaffe og te varme.

Rundt det enkle kjøkkenbordet, med heldekkende plastduk, opplevde vi små stunder som bar preg av høytid. Måltidet begynte alltid med bordbønn. Vi satt stille, med hendene i ro. Det skulle ikke være støy eller uro.

Maten var enkel. Vi drakk te – sjelden melk – og spiste kneipbrød med leverpostei, makrell i tomat eller brunost. Av og til kom gaffelbitene på bordet, men de skulle brukes med beskjedenhet. Arthur lærte oss et triks: Vi la gaffelbiten ytterst på skiva og skjøv den litt innover for hvert bitt, slik at den ene biten varte helt til slutt. Det var en stille øvelse i nøysomhet.

Han introduserte oss også for den vakuumpakkede peppermakrellen fra Stabbur-Nilsen i Fredrikstad, som etter hvert fikk fast plass på bordet.

Fra kjøkkenvinduet kunne vi se fuglebrettet ute på gårdsplassen mellom huset og låven. Det var alltid velfylt, plassert høyt nok til at katten Siri ikke skulle få tak i fuglene. Arthur fulgte fuglelivet med samme oppmerksomhet som han fulgte oss.

Radioen og Lapplisa

På kjøkkenet sto også den bærbare radioen i sølv med lang uttrekkbar antenne – en stille forbindelse til verden utenfor.

På søndager lyttet Arthur trofast til radiogudstjenesten. Selv om han var overbevist baptist, åpnet radioen et større rom av fellesskap og tro. Men han var ikke ukritisk til det han hørte, og enkelte forkynnere hadde han liten sans for.

Men det jeg husker best, er kassettene. Han satt klar med opptaksknappen når favorittsangene kom på radio, og vi lærte oss lyden av det mekaniske «kveppet» idet opptaket startet. Særlig satte han pris på Lapplisa. «En skikkelig sanger», sa han med dyp respekt. Når stemmen hennes fylte rommet med «Barnatro», senket det seg en egen stillhet i huset.

Kasettspilleren ble også brukt til våre egne opptak. Mitt søskenbarn Rune spilte en gang inn et hørespill om nissen, med lyder fra rommet som effekter. Vi ventet spent på resultatet, som skulle bli ferdig til jul.

Senere tok Arthur også i bruk videokamera og filmet fuglelivet på gården. For ham lå det verdi i å følge livets små bevegelser.

Jordlappen og søndagsfreden

Arthur tok over Haslien gård i 1946 og forvaltet jorda med alvor og omsorg. Bak barndomshjemmet vårt leide far en jordflekk av ham, hvor det ble dyrket purre, gulrøtter, jordbær og tomater i drivhus. Han så også min egen spirende interesse for dyrking og ga meg min egen lille jordlapp.

Der forsøkte jeg å få gulrøtter, salat og kruspersille til å vokse side om side med pinseliljer. Resultatet var ikke alltid imponerende, men han lærte meg gleden ved å se noe gro – og tålmodigheten som følger med.

Arbeidet hadde sin tid, og hvilen sin. Søndagen skulle holdes hellig. Hammer og sag skulle ligge stille, og han voktet roen i skogbrynet med stort alvor. Samtidig fantes det hjemme hos oss en annen forståelse av hviledagen. Min mor tilhørte De Frie Evangeliske Forsamlinger, på folkemunne kalt «De frie venner», og mente at helligdagen var til for mennesket. For oss barna ble dette en balansegang mellom ulike verdener.

Orden, system og nøysomhet

Arthur tok vare på det meste. Blikkbokser, glass og små taustumper ble samlet og sortert. Bak den lille stuen hadde han et rom hvor alt ble systematisert med omhu.
Nede på sletta i skogen drev han et lite bilverksted. Der sto flere bilvrak og en gammel lastebil. For oss barna var dette et spennende sted, selv om det var strengt forbudt å være der. Jeg kan fortsatt høre stemmen hans rope fra gården: «Gå vekk fra bilene!»

Som regnskapsfører for bedehuset Wesley Kapell og verkstedet førte han alt sirlig i store protokoller. Først med blyant, senere med blekk når tallene var kontrollert. «Det skal stemme på øret», sa han.

Skrivemaskinen, frimerkene og sparebøssen

Arthur hadde en skrivemaskin av typen Mercedes Prima. I 1977 kjøpte jeg den av ham for 50 kroner da han selv anskaffet en elektrisk modell. Den gamle maskinen vekket min egen skrivelyst, og vi startet vår egen avis. Skrivemaskinen har jeg fortsatt.

Han lærte oss også å samle frimerker og å ta vare på dem. Samlingene ble behandlet med alvor og respekt.

En jul ga han meg en sparebøsse med teksten «Spar mens du har!». Han mente nok jeg burde lære mer måtehold. Min bror sparte flittig, mens jeg brukte ukelønnen på tegneserie «Donald Duck & Co» og smågodt. Sparebøssen står fortsatt som et minne om hans stille formaninger.

Tro og musikk

Troen var en naturlig del av Arthurs liv. Han spilte orgel og hadde både et gammelt trøorgel og et nyere instrument i hjemmet. Musikken, troen og respekten for søndagsfreden var vevd sammen til en livsform som preget hele tilværelsen på Haslien.

Arthur Johansen levde et enkelt og stillferdig liv på Haslien, men han satte dype spor i menneskene rundt seg. For oss som vokste opp i nærheten, var Haslien aldri bare en gård. Det var et hjem med sin egen rytme – preget av orden, nøysomhet og varme.

I dag står huset igjen som en stille påminnelse om det som var. Taket bærer preg av manglende vedlikehold, det er hull som slipper vær og vind inn, og rommene som en gang var fylt av liv, står åpne mot forfallet. Stillheten har overtatt der det før var stemmer, latter og lyden av en vedovn som spraket.

Men et hjem forsvinner ikke helt så lenge noen husker hvordan det var å komme inn døren.

Når jeg går forbi Haslien nå, kan jeg fortsatt se det for meg: lyset fra kjøkkenvinduet, knirket i gulvet, lukten av ved og en rolig stemme som tok seg tid før den svarte.

Slik lever et menneske videre – ikke i det som står igjen av vegger og tak, men i det som har festet seg i andre menneskers liv.

Og så lenge disse minnene bæres videre, er Haslien ikke helt forlatt.

Opphavsrett og bruk: Arbeidet med Haslien-historikken bygger på dokumentasjon, kilder og personlige minner. Jeg oppgir alltid kilder der det er relevant, og retter gjerne opplysninger dersom nye fakta kommer fram. Teksten kan siteres med tydelig kildehenvisning. Gjengivelse av hele eller større deler krever samtykke. Har du minner, opplysninger eller bilder knyttet til historien, tar jeg gjerne imot bidrag.