Min fødselshistorie i bilder

Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal gjøre dette. Å dele fødselshistorien min er en ting, men å dele den i bilder har gjort at jeg må gå noen runder med meg selv…, det er ikke så gøy å vise bokstavelig talt den usminkede virkeligheten – så å dele bilder der jeg selv føler meg “litt mindre flatterende” – er ikke noe annet enn en utfordring. Skal, skal ikke? Så koker det ned til: Jeg er fotograf og jeg vil vise “begge sider av medaljen”. Jeg har delt så mye annet, bilder hvor makeup og posering har spilt roller for å få flatterende bilder, så nå skal jeg jammen dele motpolen også… Meg, svett, usminket i 100% ærlige bilder som viser alt fra intens smerte, utmattelse men også glede og ren lykke. Når jeg lå i badekaret, og smertene stod på som verst kom det noen gloser om at “dette er første og siste barnet”, men så fort det var pause innimellom riene så var utsagnene trukket tilbake. En fødsel er uten tvil det aller største vi noen sinne kommer til å oppleve. For en lykke, for en mestringsfølelse og ikke minst – for en stolthet! Jeg må bare dele… 

Jeg hadde planlagt at min samboer og mor skulle bli med på fødselen. Mamma skulle foto-dokumentere alt fra riene hjemme, pakking av det siste i sykehusbaggen til ankomst på sykehuset, meg i sykehus skjorte, oss smilende til kamera osv. Hun hadde også fått tittel som fødsel-doulan min, siden hun selv har mye erfaring selv når det kommer til fødsel. MEN som man vet er det ikke alt man rår over, lillegutt meldte sin ankomst 11 dager før termin – og i et sabla hastverk. Når det hele startet var mamma i Sverige på ferie, med hele 4 timers kjøretur til Fredrikstad Sykehus… Kom hun til å rekke det? Det startet klokken 0835 på morgenen den 22 juli. Jeg lå i senga og undret over om den intense følelsen var det som het en “rie”. Det varte i ett minutt – og jeg orket ikke vekke samboer for å være over-hysterisk over noe som kanskje gikk over. Og det var riktig, det gikk over – kom bare en liten rie.. Men jeg fikk en liten påminnelse om at sykehusbaggen måtte pakkes (jeg hadde jo dratt ting ut og inn i den baggen) og ikke minst leiligheten og klærne måtte vaskes. Jeg tenkte også at når jeg skal føde så skal jeg sørge for å få fikset både ettervekst, negler, vipper og ikke minst en fin falsk brunfarge til den store dagen. Hehe, ja – ung førstegangsfødende vettu.. 😉 Så jeg satte igang å rydde og smøre meg inn i selvbruning. Skulle være feiende flott til fødselen som var om 12 dager. 45 minutter etter påført selvbruning kom de første ordentlige riene. Klokken var 18.00. Jeg stilte meg spørsmål om jeg kanskje overdramatiserte ovenfor samboer og lillesøster som var på besøk, men når det begynte å komme jevnlig forstod jeg at “jammen har jeg lov til å reagere for dette er rier og de skal være smertefulle”. Husker jeg måtte sette meg i sengen og krype sammen i fosterstilling mens jeg pustet meg igjennom. Lillesøster lo fælt, og måtte snappe bilder (merk:snapshat), til min IKKE store begeistring. Vi lo sammen – jeg uffet meg – om hverandre.

Sykehus er noe jeg ikke er så glad i. Alt av sprøyter, blod og gørr er noe jeg vanligvis besvimer av. Ja, vi snakker, ta-en-blodprøve-og-besvimer-selv-om-man-har-tatt-på-barnebedøvelse-plaster. Der er jeg! Så naturligvis ville jeg drøye lengst mulig til vi dro til sykehuset, for dette kan jo gå over… (yeah right)! Jeg skjønte brått alvoret da jeg pakket og måtte stoppe i trappen for å legge meg ned under en rie. Det ble til å kaste seg inn i dusjen for å skylle av selvbruningen, rope på samboer og be han stille inn kamera på “den grønne knappen”(auto) for å ta bilder.

fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_01Siden mamma ikke var tilstedet ble det til at lillesøster og samboer måtte ta bilder, og de har ikke peil – for å si det sånn mildt (derav dette blury bildet ovenfor). Jeg startet å ta frem sminkebaggen og tenkte at jeg får i det minste sminke meg siden jeg ikke fikk freshet meg opp ellers. Etter et slurvete lag med foundation og maskara måtte jeg gi opp og kaste meg i bilen. Jeg følte der og da at sminke var det siste jeg burde prioritere – jeg kom til å måtte føde hjemme for denne babyen hadde det travelt! I bilen, med hastverk og smerte, valgte samboeren å kjøre gjennom et boligfelt som skulle være en snarvei.. …og jeg må si at jeg aldri, av alle de gangene jeg har kjørt der – lagt merke til alle de fartsdumplene! Det var helt sykt mange brått!! Vel fremme klokken 21.30 ankom vi sykehuset. Mens jeg stod der i gangen, lent over et høyt bord (?) ble samboer spurt om dette var vårt første barn. Ja, dette er vårt første barn, svarer han. “Ja, da er det bare å sette seg ned – for dette kan ta litt tid.” svarer dama som sitter i telefon. Må inrømme at jeg ble en smule irritert av følelsen på at de kanskje trodde jeg overdramatiserte smertene. Jeg var førstegangsfødende, og da var det bare å ta meg med en klype salt? Jeg hadde lyst til å uttrykke litt frustrasjon, men bestemte meg heller for å tie still og heller vise de feil. Dette skulle jeg klare! Etter å ha ventet en stund på undersøkelserommet, finner de ut at , joda jeg hadde vært flink og hadde intense rier.”Oi, du har 6 cm åpning og er godt over halveis. Nå får vi bare finne et rom til deg,  kjapt. Og du får ringe moren din, men jeg kan ikke love at hun rekker dette” sier jordmor som undersøker. Da var det for samboer å kaste seg på telefonen til mamma og be henne skynde seg til sykehuset. Fra denne tiden og frem til jeg lå i badekaret klokken 23.00 ble det litt blurry. Jeg husker jeg ble spurt om jeg ville ha epidural eller vann som beroligende. Valget falt da på å føde i vann, siden jeg har min store frykt for nåler. Selv om det kommer pressrier og trangen til å presse er sterk, vil jeg ikke gi etter før mamma kommer, nå er hun straks utenfor sykehuset etter en meget hjemreise fra ferien i Sverige.  Det var midt i vaktskifte av jordmødre og jeg ble introdusert til ei kjempe flink ei. Husker jeg kledde av meg og ble guidet inn på et koselig rom med badekar. Så endelig, kommer mamma, klart til å starte fotografering. Nå kan han komme. I dette lille rommet, med både mor, jordmor, barnelege, søster, samboer og noen til (under opplæring?), uten aircondition – midt på det varmeste i sommer, i et varmt badekar og uten annen form for smertelindring kom lillegutt til verden. Svetten rant og tårene trillet. Den 23. juli 2014, klokken 01.41.  Nedenfor kan dere se hendelseforløpet i bilder, med klokkeslett. Jeg har så og si ikke spart på noe når det kommer til bildene, så om du ikke liker fødselsbilder råder jeg deg til å la være å scrolle nedover 🙂 fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_02fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_03fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_04fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_05fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_06fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_07fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_08fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_09fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_10fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_11fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_12fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_13fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_14fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_15fødsel-badekar-fredrikstad-birthno-loanemanuel-fødselshistorie_16

Fotograf Marion Haslien @ Haslien fotografene  – www.haslien.no

Den første familieturen

Så utrolig rart, men samtidig deilig å kunne si at jeg har en liten familie. Oss – lille familien på tre!  Nå som jeg koser meg hjemme om dagen tenker jeg mye på hvor mye vi har å glede oss til fremover…

Bursdager, julaften og ikke minst ferieturer får en helt ny betydning. Hvor utrolig deilig skal det ikke bli å dra med lillegutt å oppleve ting sammen?
Den første “ordentlige” familieturen, – gode minner som føyer seg inn i bildealbumet og lillegutt vil se tilbake på.
Selvsagt blir det sikkert litt utfordringer, og en litt annen “ferie-løype” når man har barn med. Flyturen ikke minst, den må jeg innrømme kanskje blir litt spennende å se hvordan både mor og barn takler. Hehe!

Å dra langt venter vi litt med, for Thailand og Miami er to varme feriedestinasjoner jeg kan tenke meg når barnet er typ 6 mndr, og pappa tar ut pappapermisjonen. I mellomtiden får jeg se frem til og planlegge en liten helgetur til Sverige eller Danmark rundt juletider. Ingenting er kosligere enn å traske i handlegater som er fulle av juledekorasjoner med barnevognen og en kopp kakao i hånden. Magiskt! Når man er en liten fersk familie så syntes jeg at man må passe på å nyte tiden godt før barnet vokser seg til og det blir en litt mer hektisk og aktiv hverdag (og kanskje flere barn å holde styr på), hehe 😉

miss-clara

foto : HotelSpecial.no / MissClaraHotel.com

Jeg kikket litt på HotelSpecials.no sine tilbuder, og dette hotellet i Stockholm frister veldig! For oss som ikke bare liker å nyte hotellfrokosten, men også liker å nyte flott design og interiør,- er dette stedet å bo. Miss Clara er nemlig et førsteklasses, nyåpnet designhotell som gir et begrepet “luksuriøst skolemiljø” et ansikt. Det har tidligere vært den gamle jenteskolen Ateneum, men er nå bygd om og innredet av arkitektfirmaet Wingårdhs, som er et av Sveriges mest suksessfulle arkitektbyråer. Hotellet er en del av Nobisgruppen og ligger på en av de mest urbane adressene i Stockholm.