Noen ganger begynner kreativiteten å vokse frem lenge før vi klarer å forklare hva vi kjenner på. Gjennom natur, gamle kirker, parker og stille øyeblikk opplever vi hvordan sansene åpner seg — og hvordan skapergleden sakte får nytt liv.

Du har kanskje kjent det på samme måte? At man kan kjenne noe våkner til liv på innsiden. Tanker, idéer, skaperglede og lengsel etter å uttrykke noe. Men ordene og planene kommer gjerne litt senere. For først skjer det noe med sansene som man bare må åpne seg for.

Vi har tenkt mye på dette opp gjennom årene og det er ikke enkelt å forklare med ord.

For oss handler reiser sjelden bare om å «reise bort». Vi trekkes mot steder som gir oss noe mer. Natur, gamle kirker, parker, hager og steder hvor mennesker gjennom generasjoner har forsøkt å skape skjønnhet, ro og mening.

Det kan være stillheten på en fjelltopp i Romsdalen. Lyset som faller inn gjennom vinduene i en gammel kirke. Eller en park hvor mennesker sitter barbeint i gresset mens fuglene synger rundt dem og solen varmer huden.

Natur, historie, estetikk og tro har blitt en rød tråd gjennom livet vårt.

Kanskje fordi slike steder får oss til å åpne opp litt igjen.

Sist søndag var vi tilbake i Trädgårdsföreningen sin park i Göteborg. Et sted vi stadig vender tilbake til, enten det er vår, sommer eller høst. Ikke bare for å se blomster, men fordi parken gir oss noe som er vanskelig å forklare fullt ut.

Denne gangen satte vi oss i de enkle fluktstolene som står spredt rundt i parken. Rundt oss levde stedet sitt stille liv. Barn løp i gresset. Mennesker satt under trærne med kaffe og småprat. Noen fotograferte blomsterbedene, andre lente seg bare tilbake mot solen.

Det er en egen glede i å betrakte bymennesker som får liv til sjelen.

Du har sikkert sett kuene som slippes på beite om våren. Kanskje en underlig sammenligning, men det er som om noe også våkner til liv i mennesket.

Man ser det plutselig rundt seg. Mennesker som senker skuldrene. Som puster dypere. Som blir værende litt lenger i solen.

Det er noe vi merker som fotografer når vi fotograferer barn med blomster. Det handler ikke bare om estetikk og balanse i bildet, men også om kontakt med naturlig skjønnhet. Nakne føtter i gresset. Hender som forsiktig holder rundt blomster. Sollys mot huden. Små øyeblikk hvor mennesket får nærhet til noe ekte og levende.

Det er kanskje ikke alltid vi tenker over det selv, men noe forandrer seg når vi igjen får nærhet til natur, lys og skjønnhet.

Noe skjer når mennesket igjen får nærhet til det levende.

Vi tok av oss skoene og lot føttene kjenne gresset.

Det høres kanskje ut som en liten ting. Men akkurat der og da føltes det som om kroppen husket noe hodet hadde glemt.

Solen, luktene, lydene, vinden, menneskene, vannfontenene og alle detaljene i beplantningen begynte sakte å fylle sansene. Ikke som informasjon, men som opplevelse.

Og midt i dette merker vi ofte at kreativiteten begynner å vokse frem.

Ikke som prestasjon.

Ikke som et krav om å produsere noe.

Men som en stille bevegelse på innsiden.

For en tid tilbake så jeg en video hvor en kvinne snakket om kreativitet. Hun mente at kreativitet ikke nødvendigvis er noe man er født med, men noe man kan trene opp.

Jeg tror kanskje hun hadde rett.

Ikke fordi kreativitet handler om å presse frem idéer eller være «flink» til å skape. Men fordi man kanskje kan trene seg til å åpne opp mer.

Trene opp evnen til å observere.

Til å undre seg.

Til å være til stede.

Til å ta inn verden med sansene igjen.

Kanskje er det nettopp dét mange mister i en travel hverdag.

Vi lever i en tid hvor alt går fort. Dager fylles av skjermer, informasjon, tempo og gjøremål. Men kreativitet ser ikke alltid ut til å vokse best under press.

Den trenger ofte stillhet.

Luft.

Inntrykk.

Skjønnhet.

Historie.

Natur.

Rom til å tenke langsomt.

Kanskje er det derfor gamle kirker kan gjøre så sterkt inntrykk på oss. Ikke bare på grunn av troen som finnes der, men fordi veggene bærer spor av mennesker som har levd liv før oss. Glede, sorg, håp og bønn gjennom generasjoner.

Man kjenner at mennesket alltid har søkt noe større enn seg selv.

Og kanskje er det derfor naturen og slike steder setter i gang noe kreativt i oss også. Ikke nødvendigvis fordi vi leter etter idéer, men fordi vi blir mottakelige.

For kreativitet handler kanskje ikke alltid om å produsere.

Noen ganger handler det om å åpne opp før man finner ordene.

Å ta imot lyset.

Fargene.

Stillheten.

Historien.

Stemningene.

Livet rundt oss.

Og kanskje er det nettopp da noe begynner å vokse frem på innsiden.

Ikke fordi vi prøver å skape.

Men fordi vi igjen kjenner at vi lever.

NB! Vi har egne gratis nyhetsbrev for private og yrkesutøvende studiofotografer som vil følge med på hva vi jobber med. Gå hit for å melde deg på.