Julen kommer stille til bygda vår, Haslien. Et lite sted med lange linjer tilbake i tid, der mange generasjoner har levd, arbeidet og etterlatt seg spor. Mørket legger seg tidlig over skogen, og lydene dempes. Det er som om stedet selv ber oss om å roe ned – om å lytte, og om å huske.
Det er ofte i denne tiden vi tar frem våre egne familiebilder. Albumene. Eskene. Rammene som har stått på hyller og loft. Ikke fordi vi har glemt dem, men fordi julen gir rom for det som ellers skyves til side.
Minnene.
Vi har hatt tradisjon for å oppfordre folk til å ta frem bildene i juletiden, som her i et innlegg fra 2013. Se på fotografiene sammen. Snakke om dem. Minnes dem som en gang var blant oss.
For det er først når årene går, at vi virkelig forstår hvilken verdi bildene har.
Det som blir igjen
Når vi ser på gamle fotografier fra bygda vår i dag, møter vi blikk som ser rett tilbake på oss – fra en annen tid. Selv om våre egne foreldre, bestemor og bestefar ikke lenger lever, føles de likevel så nære når vi ser bildene.
For bildene er ofte det eneste som er igjen.
Små, stille vitnesbyrd fra liv som ble levd her – på jordene, i skogen, langs veiene. De forteller om slekt og tilhørighet. Om hverdager og høytider. Om mennesker som sto akkurat her vi står nå, uten å vite hvem som en dag skulle se dem.
Bildene viser oss ikke bare hvordan folk så ut.
De viser oss hvordan de ønsket å bli husket.
Før fotografiet
Men Haslien rommer også minner fra en tid før bildene.
Før kameraet. Før øyeblikkene kunne fryses på papir.
Vi har ingen fotografier av dem som levde her da. Likevel er de ikke borte.
For bildene skapes i hodene våre.
Vi forestiller oss hvordan julen kan ha vært her den gangen. Skogen som sto tett rundt husene. Snøen som dempet lydene. Lyset fra ildstedet som varmet rommet – og menneskene. Arbeidet som aldri helt tok pause, heller ikke i høytiden, når dyrene på gården fortsatt trengte stell.
Vi ser dem for oss i tankene, de som gikk stiene før oss.
Deres liv lever videre gjennom fortellinger, dokumenter og spor i landskapet – og i vår egen forestillingsevne.
Vi er levende opptatt av historien til selve plassen og menneskene som har levd her gjennom generasjoner. Selv om familien vår har bodd på Haslien i over 120 år, er det bare et øyeblikk i en langt lengre historie. Fortellingene om dem som levde her før oss har vi skrevet ned og tatt vare på, og de er blitt en del av vår identitet.
Midt i livet – midt i tiden
De nye bildene som illustrerer denne teksten er tatt her i studio før jul i år. De viser barnebarna våre – midt i barndommen, i vår egen samtid. For oss er dette julebilder. For dem er det bare et øyeblikk. Et øyeblikk de ennå ikke vet verdien av.
Men en dag vil disse bildene bety noe annet.
De vil bli minner.
De vil bli historie.
De vil bli en del av en lang fortelling – en fortelling som startet lenge før oss, her på Haslien.
Akkurat slik de gamle bildene vi selv sitter med i dag, en gang var nye.
Seks år siden. Videoen over er fra fotografering av barnebarna i studio for seks år siden.
En lang linje av liv
Når vi ser tilbake, ser vi ikke bare enkeltmennesker. Vi ser en sammenheng. En linje av liv som har funnet sted på samme jord, under den samme himmelen, gjennom generasjoner.
Det gir ydmykhet.
Og det gir takknemlighet.
En takk i juletiden
I juletiden ønsker vi også å rette en stille og varm takk til alle som har funnet veien hit til oss – gjennom mange år, og til dere som er nye. For tilliten. For historiene. For at vi får være en liten del av noe som strekker seg langt utover oss selv.
Å få dokumentere liv i bilder – her, på Haslien – er et privilegium vi aldri tar for gitt.
Vi håper dere tar dere tid i julen.
Tid til minnene.
Tid til bildene.
Tid til dem som gikk før oss.
God jul fra alle oss i Haslien Fotografene ❤️