Hvert år avvikles Landskonkurransen i Norges Fotografforbund. I år fikk jeg det ærefulle oppdraget å sitte som dommer. Så hva slags tanker gjør man seg etter å ha juryert foto til Norges fremste fotografer?
Det første som slår en når man får spørsmålet om å sitte som dommer er: Har jeg tid og vil jeg sette av tre fulle dager til ulønnet arbeid for å juryere? Og i tillegg risikerer man kjeft fra fotografer som ikke er fornøyd med juryeringen. Etter en runde med seg selv bestemte jeg meg for å påta meg oppgaven.
OM LANDSKONKURRANSEN
Hvert år inviterer Norges Fotografforbund yrkesutøvende fotografer til Landskonkurranse for fotografi. Fotografene konkurrerer om å få høyest poengsum for bildene.
- Norges Fotografforbund er Norges største forbund for yrkesutøvende fotografer.
- Hver fotograf kan delta i Landskonkurransen med inntil 4 bidrag.
- Bildene konkurrere i ulike kategorier; bryllup, portrett, barn, gruppe, digitalt arbeid og åpen klasse.
- Fotografen med høyest sammenlagt poengsum for sine premierte bilder blir kåret til Årets Fotograf.
- Juryering gjøres av en jury bestående av seks medlemmer hvor ett av dem er juryformann.
- Juryeringen foregår i Fotografiens Hus og kan følges live på nett via streaming.
- Les mer om Landskonkurransen på NFFs nettsider.
I ettertid angrer jeg absolutt ikke og anbefaler alle andre som får forespørsel om å si ja. Det er både lærerikt og interessant. Lærerikt i den forstand at man får en innsikt man ellers ikke vil få når man selv sitter og ser juryeringen på live streaming. Interessant fordi man ser både svakheter og styrke med juryeringsopplegget.
MANGE BILDER
Utfordringene er nok den mengden bilder man må juryere i løpet av de tre dagene man dømmer. I år var det rekordmange bilder som skulle gjennom juryering, noe som krever en effektiv gjennomgang. Man kan ikke dvele for lenge før man fatter en beslutning. Det åpner selvsagt for at feil kan gjøres.
Likevel er jeg positiv til hvordan konkurransen gjennomføres. Protestsystemet fungerer veldig godt. Er det for store avvik mellom dommerne blir dette fanget opp.
Det blir nærmest umulig å gå for detaljert inn på de ulike sidene ved Landskonkurransen i et blogginnlegg. Derfor blir det jeg her skriver nærmest å regne som generelle betraktninger.
HEMMELIG DOMMERPANEL
En ting jeg skulle ønske konkurransekomiteen ser nærmere på, er ordningen med at dommerne er hemmelig. Dette tok jeg opp i oldermanngruppen i NFF i februar og håper man nå jobber med dette videre inn mot konkurransekomiteen i NFF. I dag er det nemlig slik at ingen får vite hvem som sitter i juryen før etter juryeringen. Jeg mener det vil være mest rettferdig at alle fikk vite hvem som er årets dommere. Da har man en mulighet til å prioritere de bilder man ønsker å delta i konkurransen med i henhold til den utvalgte juryen.
Jeg er heller ikke helt sikker på at hemmeligholdet er godt nok i dag. Noen vil alltid få vite hvem som sitter i juryen og det vil igjen kunne gi noen fordeler. Åpenhet vil i det minste luke bort mistanken om uregelmessigheter.
Er det studiofotografer eller er det reportasjefotografer som juryerer? Nå forsøker nok konkurransekomiteen å få en balanse i forhold til denne sammensetningen, men vi vet også at personprofiler spiller inn. En personlighet kan ta mye «plass» og kanskje spille inn mer enn andre i juryeringen.
I reklamefotografenes konkurranse Gullsnitt er det åpenhet rundt juryen: http://www.gullsnitt.com/gullsnitt/pages/jury
OBJEKTIVE KRITERIER
Ordningen med at man ikke juryerer bilder fra egne ansatte og fotografer man kjenner til, er også bra. Men hver gang man reiser seg og går fra juryeringen gir man et signal til de øvrige i juryen at her er det en fotograf som dommeren kjenner til.
Selv gikk jeg ut mange ganger, det skjedde altså hver gang jeg så et bilde hvor jeg kjente til fotografen bak bildet. Jeg har tidligere juryert i Laugskonkurransene og mange av de samme bildene så jeg igjen i Landskonkurransen. Flere av bildene nådde ikke opp til hederlig omtale, så det gir tydeligvis ikke noe blankofullmakt til gode plasseringer. Men det er en uregelmessighet som jeg betegner som en svakhet i juryeringen.
POSITIVT FOR FOTOGRAFER
Alt i alt bør alle vi som er yrkesutøvende fotografer være glade for konkurransen. Den skaper engasjement og blest rundt fotografenes arbeider. Jeg håper også at fremtidige konkurranser forblir live-sendt, slik den blir i dag. Det er ytret forslag om å ikke sende live og heller vise video fra juryeringen i ettertid. Fordi man vil dempe det skarpe ordskiftet rundt juryeringen når den pågår.
Det er jeg uenig i. Vi kan ikke slutte å sende live fordi noen ikke har folkeskikk. Det tror jeg vil ta bort aktualiteten og interessen for Landskonkurransen. Det må også være fullt lov å komme med kritikk og være uenig med juryen, det må jurymedlemmer på sin side tåle. Selv har jeg mer enn en gang vært dypt uenig i juryeringen opp gjennom åra, men synes likevel det er like moro neste gang det er konkurranse.
Det er mange fotografer som gleder seg til nettopp å følge live-sendingene fra juryeringen. Hos oss i Haslien Fotografene sitter alle medarbeidere klistret til skjermen mens juryeringen pågår – det er ett av årets begivenheter. Selv om vi ikke stopper opp arbeidet i studio under juryeringen, så hygger vi oss, irriterer oss og gleder oss gjennom dagen. Nesten som Melodi Grand Prix – noe vi alle elsker og hater.
Lykke til neste år! 🙂
Bildet i dagens bloggpost er fra kunde som har vært hos oss på gravidfotografering to ganger, nyfødt, baby, barn og nå en til nyfødt. Vi setter alltid pris på kunder som kommer tilbake igjen og igjen 🙂
Se også smakebit på bildene, via film på instagram. Følg oss gjerne på instagram 🙂