Gjennom årene har jeg fått fotografere kong Harald ved flere offisielle anledninger. Det var en del av jobben min, men det kjentes aldri som bare et vanlig oppdrag. Det er noe helt eget ved å løfte kameraet og rette det mot selveste kongen. Hver gang var det forbundet med høytid – og med en følelse av å få være tett på et lite stykke norgeshistorie.

For oss har kong Harald vært der så lenge. Trygg, lun og samlende. En konge som har kunnet møte både høytid og alvor, glede og sorg, med en varme som har gjort at mange av oss har følt at vi kjente ham – selv om vi aldri gjorde det.

Da kong Olav døde 17. januar 1991, ble kronprins Harald vår nye konge. Både min mann og jeg husker fremdeles hvor vi var da vi fikk vite at kong Olav var død. Slik er det med de store øyeblikkene i livet og historien: De fester seg ikke bare i hukommelsen, men også i følelsene.

Kong Olav var høyt elsket. Det ble også sønnen hans. Som sin far og farfar valgte kong Harald valgspråket «Alt for Norge». Gjennom mer enn tre tiår fylte han disse ordene med sitt eget innhold.

Ved Stortingets åpning

Før jeg begynte som portrettfotograf, arbeidet jeg i mange år for pressen. Jeg var medlem av Presselosjen på Stortinget og fikk ved flere anledninger fotografere kong Harald under den høytidelige åpningen av Stortinget.

Det er en helt spesiell dag. I stortingssalen er alle de tre statsmaktene representert: Stortinget, regjeringen og domstolene. I tillegg deltar blant andre representanter for kongehuset og en rekke sivile og militære embetsmenn.

Kongen leser trontalen, som er skrevet av regjeringen og presenterer hovedtrekkene i dens politikk for det kommende året. Først når kongen har forlatt stortingssalen, begynner Stortingets ordinære forhandlinger.

Det er en gammel og viktig del av seremonien. Kongen foretar den høytidelige åpningen, men skal ikke være til stede når de folkevalgte begynner sitt politiske arbeid. Slik synliggjøres også maktfordelingen og Stortingets frie og selvstendige stilling.

Å få stå der med kameraet og dokumentere en seremoni med røtter helt tilbake til Grunnloven av 1814, er naturligvis noe helt spesielt.

Bildene jeg viser her, er fra to av de mange gangene jeg fotograferte Stortingets høytidelige åpning – i 2003 og 2006. Første gang var det Kjell Magne Bondeviks andre regjering som hadde skrevet trontalen, mens Jens Stoltenbergs andre regjering satt ved makten i 2006. Selv om regjeringene og politikken skiftet, lå den høytidelige seremonien fast. For meg som fotograf var det like spesielt å få dokumentere den hver gang.

Så sent som 11. oktober 2025 åpnet kong Harald det 170. storting. Det sier noe om hans sterke pliktfølelse og om hvor trofast han utførte gjerningen sin gjennom alle disse årene.

Kong Olavs 100-årsdag på Hankø

Jeg fikk også fotografere kongefamilien på Hankø i forbindelse med markeringen av 100-årsdagen for kong Olavs fødsel i 2003.

Markeringen fant sted ved kongemonumentet i Hankøsundet – et sted som naturlig forbindes med kong Olav og hans store kjærlighet til seilsporten. Monumentet, som gjerne omtales som «Seilerkongen», ble avduket av kong Harald i 1993, på dagen da kong Olav ville ha fylt 90 år.

Ti år senere var familien igjen samlet der for å minnes en far, bestefar og konge som hadde hatt en helt spesiell plass i det norske folkets hjerter.

For meg var det sterkt å få fotografere kong Harald på et sted som var så nært knyttet til faren hans. Bak den offisielle markeringen lå det også noe personlig: En sønn som hedret sin far.

Åpningen av Svinesundsbrua

I 2005 fotograferte jeg også åpningen av den nye Svinesundsbrua (bildet øverst i saken). Allerede tidligere hadde jeg fulgt deler av byggingen – fra sprengningsarbeidene ved fundamentene til den siste delen av brua ble heist på plass.

Derfor var det ekstra stas å være til stede da kongefamiliene fra Norge og Sverige møttes for å åpne brua jeg hadde sett vokse frem.

Det ble en historisk markering med hele sju kongelige til stede: kong Harald og dronning Sonja, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit, kong Carl Gustaf og dronning Silvia samt kronprinsesse Victoria.

De to kongene kom fra hver sin side av grensen og møttes midt på brua. Der avduket de to store granitthender som strekker seg mot hverandre – et symbol på forbindelsen og vennskapet mellom de norske og svenske broderfolkene.

At åpningen fant sted i 2005, hundre år etter unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige, ga begivenheten en ekstra historisk betydning.

For meg ble dette mer enn dokumentasjon av åpningen av en ny bru. Det ble et bilde på hvordan historien kan binde mennesker og nasjoner sammen.

Takk, kjære konge

Kong Harald ble en samlende skikkelse for oss. Han hadde en egen evne til å være konge uten å virke fjern – høytidelig når situasjonen krevde det, men også varm, uhøytidelig og med den lune humoren vi ble så glad i.

Noen har omtalt ham som «hele Norges bestefar». Det er kanskje ikke en formell beskrivelse av et statsoverhode, men den forteller noe om nærheten mange følte til ham.

Vi er takknemlige for den ordningen vi har i Norge, hvor landets statsoverhode står utenfor den daglige partipolitikken og kan representere noe vi har felles. Kong Harald gjorde nettopp det. Han sto sammen med oss i nasjonens store øyeblikk, men også når sorgen og alvoret rammet.

For meg vil minnene om kong Harald også være knyttet til øyeblikkene bak kameraet. Til stillheten i stortingssalen, til vinden over Svinesundsbrua og til markeringen av kong Olav ved Hankøsundet.

Det føles stort å ha fått dokumentere noen få øyeblikk av hans lange liv i Norges tjeneste.

Takk for innsatsen. Takk for varmen. Og takk for at du var vår konge.

Alt for Norge

.