Vi får stadig henvendelser fra fotografer når vi skriver på vår fotoblogg. Denne gangen har vi fått spørsmål om salg av digitale høyoppløselige filer. Spørsmålet kom etter vårt innlegg «Til inspirasjon for studiofotografer».
Normalt pleier vi ikke å svare så langt som vi gjør i dette blogg-innlegget. Men vi har fått tilsvarende spørsmål flere ganger tidligere fra fotografer både i Norge, Sverige og Danmark. Dette er tydeligvis et tema som engasjerer mange. Derfor bruker vi nå litt tid på å svare.
Litt skrivekløe får man også når det er late juledager 🙂
Det er innledningsvis viktig å poengtere at vi skriver våre blogginnlegg som studiofotografer. Fotografer som arbeider med reportasjefotografering, reklame eller bedriftsoppdrag stiller med helt andre betingelser. Vi poengterte også det i blogg-innlegget «Til inspirasjon for studiofotografer». Les gjerne dette blogginnlegget for å forstå sammenhengen.
Vi gjengir her, i kursiv, spørsmålene fra fotografen:
«Jeg har mitt eget fotostudio på en liten plass og dere er min største inspirasjonskilde med fantastisk flotte bilder!
Og noe av det jeg irriterer meg grønn på er digitale filpakker, jeg har det, men tør ikke slutte med det enda, fordi det er så mange flinke fotografer i området som tilbyr dette. Hvordan ble det tatt imot med dere? Er det mange som reagerer? Eller har de fleste forståelse for at vi selv vil gjøre sluttresultatet?
Det som irriterer meg mest med digitale bildefiler er at du vet aldri hva kunden får, du vet aldri hvor feil fargene er på deres maskin, en får aldri kaste et bilde du som fotograf ikke er fornøyd med.
Så spør etter tips og råd, fra noen jeg virkelig beundrer!
Ps, si gjerne ifra om dere holder kurs for andre fotografer! Jeg har som et mål å bli den flinkeste i området, men har masse, masse å lære enda og prøver å få tak i mest mulig kunnskap rundt om!»
Aldri solgt filer til print
Så til deg som stilte oss spørsmålet, – takk for hyggelig tilbakemelding! Det er godt å ha et mål om å bli den beste. Det kan du lykkes med dersom du er målrettet. Vær villig til å bli sammenlignet med andre fotografer i distriktet og forsøk å tilby noe de ikke har.
Du er nok ikke alene om å irritere deg over utviklingen med digitale filpakker – det er det mange fotografer som gjør. Helt sikkert mange i ditt distrikt også. Men de aller fleste sier det samme som deg; «vi tør ikke la være».
Du spør om hvordan dette med ikke salg av høyoppløselige filer ble tatt imot blant våre kunder. Til det er svaret at vi aldri har solgt høyoppløselige filer til privatmarkedet, så det har aldri vært noe vi på et tidspunkt sluttet med. Vi selger kun filer i lav oppløsning, som dermed kun kan brukes på nett, det er kopier av bilder kunden allerede har kjøpt på papir i en eller annen form. Vi skjønner meget godt at kunder vil vise frem bilder på Facebook med mer. Det er biten med å lage ferdige produkter vi forbeholder oss retten til selv, og det nettopp for å kvalitetssikre våre bilder.
Vi hadde nok litt flaks da det gjeldt tidspunkt for oppstart av studio. Vi startet opp i en tid der digitaliseringen i fotofaget virkelig begynte å ta fart. For min egen del anvendte jeg digitalkamera allerede i tiden som pressefotograf – altså før jeg startet eget studio. Her leverte jeg selvsagt høyoppløselige digitale filer, men jeg så alltid at bildene ble helt elendige på trykk. Det er noe en pressefotograf må leve med, uansett digitalt eller filmbasert opptak.
Men for meg var det derfor helt avgjørende at jeg skulle stå for full leveranse av et helt produkt når jeg startet opp eget studiot. Jeg ville ta den fulle kontrollen på produktet og sørge for kvalitet. Det var fortsatt mange fotografer som gjorde det samme som oss på den tiden. Men mange av dem arbeidet fortsatt film-basert. Flere av disse forlot etterhvert arenaen fordi de ikke klarte overgangen til det digitale mørkerom. Dermed fylte vi tomrommet etter studiofotografer som leverte produkter.
Den første tiden irriterte jeg meg på «de lettvinte løsningene» med leveranse av høyoppløselige filer. Men etter hvert som årene gikk fikk vi se at vi hadde et konkurransefortrinn. Der nesten alle går over til å levere høyoppløselige filer etter en fotografering, står vi mer og mer alene om å levere ferdige produkter. I dag synes jeg det er flott at mange fotografer selger høyoppløselige filer, så kan kundene velge hvor de selv vil gå.
Vi opplever å få kunder som kommer langveis fra nettopp å få et profesjonelt ferdig produkt. De fleste “langveisfarende” kommer fra Oslo og Akershus, men vi har også kunder fra Vestlandet, Sørlandet og nord fra. Det er moderne mennesker som er på jakt etter noe unikt de stolt kan vise venner og bekjente.
Får hva du betaler for
Man må ikke tro det å levere høyoppløselige filer gir bekymringsfrie dager. Det er bare å gjøre et søk i ulike debattforum på internett hvor diskusjonen går heftig rundt fotografer som tar «hele fire hundre kroner for fila». Selv møter jeg svært ofte kunder som enten selv, eller via venner, har opplevd negative erfaringer med fotografer som leverer filer med “fulle rettigheter”. Det kan være både kvaliteten på filene og høye priser på filene.
Selv tror jeg mye av kritikken er urettferdig, for det er mange dyktige fotografer som gjør et godt stykke arbeid, selvsagt helt uavhengig av om de leverer høyoppløselig filer eller ikke. Når jeg nevner dette er det kun for å understreke at de som leverer disse filene også har sine utfordringer.
Det ligger noen regnestykker til grunn når man skal drive en fotografvirksomhet. Altså hvilke inntekter som skal til for å kunne leve av sitt yrke etter at utgifter er betalt. Slik er det i alle næringer.
Det er markedskreftene som råder og ingen ting kommer lett. Jeg vedgår gjerne at vi jobber mer for hver krone enn de som tilbyr kun filer og som kanskje heller ikke bruker tid på en visningstime slik som vi gjør. Men å leve opp til Rema 1000 sitt slagord om at det enkle ofte er det beste gjelder ikke alltid.
I den sammenheng er det artig å sitere grunderen bak Rema 1000, Odd Reitan. Han sa dette i et portrettintervju: Det er ikke så mye flaks i livet som jeg trodde. Det meste handler om hardt arbeid, stahet, konsistens, lidenskap og disiplin.
Oppsummert kan man si at alle ønsker å få foto så rimelig som mulig, men samtidig ønsker de så fine bilder og produkter som mulig. Mange forstår at man stort sett får det man betaler for. Men la det igjen være helt klart – det er ikke noen enkel vei til suksess.
Lønn er største utgift
For eksempel er det godt kjent blant fotografer at det er best fortjeneste på heldagsfotografering til bryllup. Jeg vet eksempelvis at mange fotografer ikke påtar seg annet en heldags bryllupsfotografering med leveranse av høyoppløselige filer, fordi det er her de tjener mest penger. Det tror jeg så gjerne, selv om prisene er på vei nedover. Det å få digitale filer etter en bryllupsfotografering har også et rykte på seg i media for å være rimeligste løsning. (Les oppslag i Aftenposten: Punkt 14. Bruk en fotograf hvor du får filene i etterkant.)
La også det være sagt; å arbeide som heldagsfotograf i et bryllup er et blodslit. Jeg synes mange av de dyktigste reportasjefotografene som fotograferer heldagsbryllup for en dag for kr 30.000,- virkelig er verdt det! Spesielt når man legger til grunn at de reiser halve Norge rundt for å få disse jobbene. Men her ligger også noe av utfordringene deres; reiser tar tid selv om man får dekket reisekostnader. (Husk at reisegodtgjørelse normalt ikke skal dekke lønnsutgifter – kun reiseutgifter.) Bruker man en halv dag på å reise en vei, blir det samlet minst en arbeidsdag ut av det. Med en timepris på 1000,- kr, er 7.500 kroner «brukt opp» på reise. Dermed blir det billigere for bryllups-kunden å anvende en lokal fotograf.
Hvem ville vel hente en rørlegger fra Østfold til Vestlandet for en jobb – selv om det skulle være en ukes arbeid. Selvsagt kan man ikke sammenligne en rørlegger og en fotograf – men begge yrkesgruppene står under samme utfordringer i forhold til lønnskostnader i Norge. Dermed oppstår murring i forhold til priser også her.
Sammenligner man de 30.000 kronene med hva man får hos oss, ja, så får de bryllupsfotografering, album, takkekort, veggbilder, og en drøss med forstørrelser etter fotograferingen samt lavoppløselige filer til nettbruk, for samme sum. Riktignok foretar vi fotograferingen over 1,5-3 timer, men jeg vil påstå at det ikke blir mindre gode bilder av den grunn. Vi har selv arbeidet med heldagsfotografering i flere år og vet hva vi snakker om.
Men kundene må selv finne ut hva de sitter igjen med. Jeg regner ikke med at noen kunder gidder å lese hele dette resymeet 🙂 Legger man ned mye arbeid i det man gjør vil det bli synlig på sikt. …jungeltelegrafen er forsatt den beste markedsføreren.
Fine-makers i fotofaget
Det er ikke bare i Norge fotografene møter utfordringer, over hele den vestlige verden skjer det samme.
For to år siden besøkte jeg «B&H» i USA, verdens største fotoforretning. Her fikk jeg en god samtale med en av de gamle selgerne i butikken. Han sa at folk har mistet helt respekten for fotografen. Folk har selv fått gode kameraer og man har mange halv-proffe i markedet. Det har resultert i at det ene studio etter det andre har måttet legge ned. Prisene på digitale filer er blitt så lave at nesten ingen klarer å leve av dette. Men som selgeren påpekte; fotografene som satset på produkter klarer seg langt bedre.
Husk at mange unge i dag tar langt flere bilder med sitt kamera enn det vi profesjonelle gjør enkelte dager. De unge er dyktige med kameraet og de søker hele tiden kunnskap om foto. Selv holder vi kurs for unge amatører – i april er vi for eksempel i gang med kurs for 4H.
Vi som driver studio har imidlertid verdens beste mulighet til å tilby noe unikt til våre kunder. Vi arbeider med fotoopptak under helt andre betingelser enn amatørene – i tillegg til at vi står for produksjonen av produktene i etterkant.
Studiofotografer (og reklamefotografer) er «fine-makers» blant yrkes-fotografer. Reportasjefotografene er mer opptatt av fart, hopp og spenning i bildene, mens studiofotografene er lidenskapelig opptatt av detaljer rundt lys og positurer.
Det er litt karikert det jeg skriver her, men det er likevel lang på vei slik. Derfor tenker jeg at vi som studiofotografer bør synliggjøre faget vårt. Vi har en lang og stolt tradisjon som trekker seg 175 år bakover i tid, hvor fotografen står for alt fra foto-opptak til leveranse av ferdige bilder på papir.
Mitt inntrykk er imidlertid at reportasjefotografene i alt for stor grad har påvirket studiofotografer i sin iver etter å levere digitale høyoppløselige filer de siste 5-8 årene. Vi må ikke glemme at reportasjefotografer har tradisjon for å levere film/digitalt materiale etter en fotografering, mens studiofotografene tilsvarende har stått for leveranse av produkter. Forholdene er imidlertid noe endret de siste to årene – flere studiofotografer har opplyst at de vil tilbake til å kun levere produkter etter sine fotograferinger.
Jeg tror både studiofotografer og reportasjefotografer gjør lurt i å respektere hverandres måter å arbeide på. Det er altså ikke meningen å snakke nedsettende om reportasjefotografering – jeg har som nevnt selv arbeidet som reportasjefotograf i flere år og har stor respekt for deres fagfelt. Det er både flotte og spenstige bilder man får fra en reportasjefotografering. Så får kundene selv velge hva de ønsker – reportasjestil eller studiofotografenes stil. Her kan det virke som om reportasjestilen er mest på mote akkurat nå.
Selv går vi motsatt vei og spisser alt i retningen til studiofotografering. Det betyr blant annet at vi jobber mye med studioutstyr også ute i feltet under bryllups-fotograferingen, riktignok kombinasjonen – naturlig lys og studio lys.
Ingen fasit
Til spørsmålet om det er mange som reagerer på at vi ikke selger filer til selvprint: Vi får mange henvendelser der man spør om vi tilbyr digitale høyoppløselige filer. Disse takker vi alltid høflig nei til. Vi bruker heller ikke tid på å overtale disse kundene til å komme til oss. Vi har blant annet skrevet klart og tydelig på våre nettsider i priser og betingelser at vi ikke selger høyoppløselige filer til selvprint.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene vi har opplevd kunder som i etterkant blir sure på at de ikke får kjøpt høyoppløselige filer likevel. Det skjedde faktisk ganske nylig og vi henviste her til våre betingelser.
Jeg vil avslutningsvis få poengtere at jeg ikke tror det er noen enkel vei å gå fra å ha levert digitale høyoppløselige filer til å slutte med det. Jeg vil tro at det nesten er en umulig oppgave fordi kundekretsen allerede har blitt kjent med konseptet. Mulig man får tilby begge deler, men jeg tror mange kunder vil velge høyoppløselige filer dersom prisen på disse oppleves som lave. Samtidig vil man kanskje oppleve at kundene blir sure dersom prisene også blir for høye – fordi kunden ønsker filer til selvprint når de henvender seg til deg.
Så jeg har ingen fasitsvar. Konkurransesituasjonen er jo også så forskjellig fra sted til sted. Jeg tror imidlertid at de aller fleste studiofotografene ser at fotofagets lange tradisjon står seg best ved å levere kunder kvalitetsprodukter som holder i generasjoner.
Vi har lenge båret på en drøm om at alle studiofotografer finner sammen for å gjøre hverandre bedre. Per i dag finnes det ikke et eget forum/møteplass hvor profesjonelle studiofotografer rendyrker faget. Våre kunder fortjener at vi studiofotografer høyner standarden i Norge – dette kunne vi få til dersom vi stod sammen i et felles forum.